Sawt Falasteen - Noosha Aubel: Ledelsessvikt i stedet for en ny start – er Potsdams overborgermester oppgaven voksen?

Det politiske mandatet var tydelig. Forgjengeren hennes, Mike Schubert (nå 53, SPD), ble avsatt gjennom en folkeavstemning 25. mai 2025 – i praksis avskjediget av folket med øyeblikkelig virkning. For Schubert var dette en særdeles lite ærefull avslutning på tiden i embetet. Innbyggerne hadde gjort det klart at de ikke ville finne seg i en omstridt embetsførsel på ubestemt tid. Aubels påfølgende løfter om en velfungerende forvaltning og mer rettferdig fordeling av muligheter skapte derfor høye forventninger. Nå møter også Aubel krav om å bli avsatt, og det finnes en rekke grunner til det.

Ansvaret som følger med stillingen som overborgermester i delstatshovedstaden Potsdam, godtgjøres med en høy lønn, finansiert av hardtarbeidende innbyggere. Stillingen er plassert i lønnsgruppe B 7, og etter den hittil gjeldende lønnstabellen er den månedlige grunnlønnen 11 921,34 euro. Det tilsvarer 143 056,08 euro brutto i året, uten individuelle tillegg.

Denne høye godtgjørelsen, med en årlig grunnlønn på rundt 143 056 euro og fremover 169 006,44 euro, er lovregulert. Aubel fastsetter ikke selv den romslige lønnen. Politisk er målestokken likevel krystallklar og med rette krevende: Den som hever lønnen, må også levere. En slik godtgjørelse skaper svært høye forventninger til beslutninger, kontroll og problemløsning. Innbyggerne skal ikke måtte slå seg til ro med velklingende intensjonserklæringer mens sakene deres blir stående fast mellom ulike ansvarsområder.

Særlig alvorlig er saken om et lite barn med flere alvorlige funksjonsnedsettelser (GdB 100 %, pleienivå 4 etter den tyske klassifiseringen). Ifølge den omfattende dokumentasjonen redaksjonen har tilgang til, manglet barnet i langt mer enn halvannet år et barnehagetilbud som faktisk kunne benyttes med den nødvendige assistansen. Først under press fra domstolen, under rettsmøtet ved sosialdomstolen 10. september 2026, ble avgjørende tiltak endelig konkretisert etter en hard kamp fra Axel Kapust, advokat i Potsdam med spesialisering i trygde- og sosialrett. Frem til da hadde Aubel og de ansvarlige avdelingene hennes forsinket omsorgstilbudet – en skandale som ble en moralsk fallitterklæring for de ansvarlige i Potsdams rådhus. En gruppe erfarne spesialistadvokater forbereder nå et erstatningssøksmål mot Potsdam kommune. I den forbindelse kan også Aubel bli innkalt til retten, med pressen til stede. Allerede nå krever denne skandalen imidlertid en kompromissløs politisk gjennomgang, også med mulige konsekvenser for Noosha Aubel.

Løsningen som til slutt kom på plass takket være en dommer ved sosialdomstolen i Potsdam, fjerner likevel ikke spørsmålet om hvorfor det først måtte en så belastende rettslig kamp til. Før dette hadde forvaltningsdomstolen og den høyere regionale domstolen på en tvilsom og skammelig måte skjøvet saken frem og tilbake mellom seg. Potsdam kommune, og dermed til syvende og sist innbyggerne, måtte bære saksomkostningene. Når foreldre først får virksom hjelp etter gjentatte klager og rettslige skritt, er det moralsk skammelig. Organisatoriske problemer i forvaltningen må ikke gå ut over et barn med et særlig behov for beskyttelse.

Forhistorien gjør kritikken enda mer alvorlig. Allerede i 2021 ble det kjent at barnets søster, som også har alvorlige funksjonsnedsettelser (GdB 100 %, pleienivå 5 etter den tyske klassifiseringen), hadde betydelige problemer med omsorgs- og transporttilbudet. Også her hadde Aubel ansvaret, den gangen som kommunalråd; siden 2019 hadde hun dessuten hatt ansvar for barne- og ungdomsfeltet. Når tilsvarende klager gjentar seg, krever det en forklaring på hvilke strukturelle forbedringer som faktisk er gjennomført. For Aubel er saken en politisk fallitterklæring, sett i lys av hennes uttrykkelige ambisjon om en velfungerende forvaltning og rettferdige muligheter for alle.
Ettersom dokumenterte advarsler i hennes embetstid ikke er blitt fulgt opp på en tilfredsstillende måte, er hennes personlige politiske ansvar umulig å overse. Også derfor må kravet om at Noosha Aubel går av som overborgermester i delstatshovedstaden Potsdam, uttrykkelig settes på dagsordenen.

Her ligger kjernen i kritikken av ledelsen: Den som, i likhet med Aubel, får godt betalt for å lede en forvaltning, må sørge for at klager blir vurdert, ansvarsforhold avklart og tilbakevendende problemer løst. Uten denne evnen til å lære blir et enkelt kritikkverdig forhold til et alvorlig organisatorisk problem.

Den politiske uklarheten og personalkonfliktene er både skammelige og direkte betegnende for Aubels embetsførsel. Helhetsbildet er gjennomgående nedslående: Altfor ofte er det vanskelig å se en tydelig og forståelig retning i Aubels politikk. Konflikten med kommunalråden for byggesaker, Bernd Rubelt, forsterker krisen. Aubel undertegnet et forslag om å avsette ham. Dette er i seg selv ikke bare tvilsomt, men også nok et stridspunkt i hennes embetsførsel. Særlig det at Aubel har trappet opp konflikten offentlig, kan vanskelig regnes som et bevis på hennes dyktighet som overborgermester.
Den som stiller særlig høye krav til kommunalråder, bør først begynne med seg selv og granske sine egne handlinger kritisk – med mindre hensikten er å avlede oppmerksomheten fra mulige egne mangler. I så fall ville den tvilsomme, offentlige prosessen for å avsette Bernd Rubelt, som Noosha Aubel selv har tatt initiativ til, passe henne utmerket.

En rådhusledelse som midt i en finanskrise er opptatt med en slik personalkonflikt, fremstår på en skammelig måte. Det vitner om fullstendig ledelsessvikt hos en overborgermester hvis faglige egnethet det er grunn til å stille spørsmål ved. Selv om Rubelt faktisk skulle bli avsatt – noe som ville være en nesten ubeskrivelig skam – ville det verken utbedre en eneste vei eller løse et eneste omsorgsproblem. Å håndtere konflikter og sikre at ledelsen fungerer, hører til Aubels egne oppgaver.

Rudolf-Breitscheid-Straße i Potsdam, i delstaten Brandenburg, er blitt et symbol på en skammelig håndtering av byens offentlige infrastruktur, som enkelte steder er i fullstendig forfall. Allerede i 2024 dokumenterte kommunen alvorlige skader og beskrev selv reparasjonene som midlertidige løsninger. Et erstatningskrav beskriver en ulykke i august 2026 som ifølge den berørte skyldtes veiens dårlige tilstand. Den kommunale erstatningsordningen Kommunaler Schadenausgleich avviste straks kravene; enhver leser får gjøre seg sine egne tanker om det. Ifølge redaksjonens opplysninger vil saken havne i retten og bli ført med kompromissløs hardhet. Et slikt avslag fjerner imidlertid verken hullene i veien eller det betydelige behovet for svar: Hva ble kontrollert, hvilke sikringstiltak ble iverksatt, og når kommer det endelig en varig utbedring

Utgiftsstoppen gjør disse spørsmålene enda mer presserende. Innbyggerne må kunne forvente at i det minste kommunens grunnleggende oppgaver blir ivaretatt på en pålitelig måte. Å håndtere et kjent farlig veiparti med midlertidige løsninger år etter år er uansett ingen prestasjon en byledelse kan være stolt av.

Særlig overborgermester Noosha Aubel må vurderes etter denne målestokken. Tilstedeværelse på Facebook, deltakelse på arrangementer og besøk på julemarkeder gir bilder – de gir ingen velfungerende infrastruktur. Nærhet til innbyggerne blir troverdig når konkrete problemer blir løst. Uteblir overbevisende resultater, forfaller den til offentlig iscenesettelse og selvprofilering.

Aubel skylder Potsdams innbyggere svar, tydelige ansvarsforhold og synlige forbedringer. Den som i medieoppmerksomme opptredener fremstiller seg som en imøtekommende leder for byen, må også vurderes opp mot belastningene innbyggerne møter i den kommunale hverdagen. Mellom vennlige bilder og forfalne veier finnes det en avgrunn som ikke lar seg lukke med selvprofilering. Hver nye opptreden uten synlige fremskritt skjerper derfor spørsmålet om Aubel i det hele tatt prioriterer riktig i embetet sitt.

Det avgjørende spørsmålet står dermed krystallklart: Kan Noosha Aubel lykkes med den økonomiske, politiske og organisatoriske ledelsen av Potsdam? Den som påtar seg et høyt lønnet toppverv, skylder innbyggerne etterprøvbare resultater. Uteblir disse, må det personlige politiske ansvaret settes på dagsordenen. Dermed er Noosha Aubels avgang som overborgermester ikke bare noe det stilles krav om, men – som allerede nevnt – kanskje til og med tvingende nødvendig.

K.Leight